Jeg fikk diagnosen dysleksi i 4. klasse, men til tross for en svært vanskelig og utfordrende skolegang er jeg i dag student. I dag tar jeg en bachelor i spesialpedagogikk på UiO. 

​

Jeg har følt meg veldig alene, annerledes og dum. Jeg opplevde lite kunnskap og forståelse om hva dysleksi er både skole og PPT, og ingen eller lite opplæring i dataverktøy. 

​

Jeg er der jeg er i dag pga. ressursterke foreldre, muligheten til å møte andre med de samme utfordringene, eget pågangsmot og god bruk av digitale verktøy.  

​

I dag kan jeg si at jeg er glad i min dysleksi, selv om jeg verken kan alfabetet på rams eller lese løkkeskrift. For meg er en ferdiglest bok et trofe og skrivefeil ubetydelig. Det handler om å finne sin egen strategi og vite hva som funker for en selv. Dysleksien har gitt meg utrolig mye. Jeg har fått venner og opplevelser jeg aldri ville vært for uten. For uten dysleksi ville jeg ikke vært den personen jeg er i dag. 

​

Ved siden av studiene driver jeg i dag et enkeltpersonforetak, der jeg holder kurs og foredrag om hvordan det er å ha dysleksi og undervisning i digitale hjelpemidler for dyslektikere. Jeg holder alt fra 1 til 1 undervisning i datahjelpemidler, skolekurs, til innlegg på konferanser. Dette er noe jeg har drevet med frivillig i 9 år og nå har jeg gjort min lidenskap til mitt eget selskap.  

​

For meg er det utrolig givende og inspirerende å fortelle om mine erfaringer og holde kurs i digitale hjelpemidler. Fordi jeg ønsker at andre ikke skal føle seg alene med sine utfordringer og jeg vil formidle viktigheten av bruk av digitale verktøy, slik som bruk av datamaskin, hjelpemidler og pensum på lyd, og hvor mye dette har gitt meg.

Jeg vil lære andre å se dysleksien for alle mulighetene den gir, ikke utfordringene og jeg vil at alle skal vite at man kan bli akkurat det man vil.  

​

Publikasjoner om meg og min historie

​

«Jeg har ikke en person i sekken som kan lese for meg senere i livet» (06.10.2016) 

​

Slik gjorde Marianne (17) dysleksi til noe positivt (10.09.2012)

​